Tjeneste, skade og ny styrke

Sviket som ødela livet mitt – min kamp for å overleve etter Forsvarets lovbrudd

Jeg var 29 år gammel da jeg ble selektert til internasjonal tjeneste for Norge gjennom FN-oppdrag. Som mange andre soldater stilte jeg opp med en grunnleggende tro på at staten og Forsvaret tok ansvar for menneskene de sendte ut. At helse, sikkerhet og liv alltid skulle komme først.

Jeg tok feil.

Det som skulle være et oppdrag i tjeneste for landet mitt, ble starten på en livsvarig katastrofe som ti år senere skulle knuse hele mitt liv.

I dag er jeg 39 år gammel.

100 prosent ufør.

Økonomisk ruinert.

Og kjemper hver eneste dag for å overleve.

Ikke bare på grunn av sykdommen jeg ble rammet av – men på grunn av konsekvensene av et system som sviktet meg, brøt loven, og senere nektet å ta ansvar.

Advarslene var der – men Forsvaret ignorerte dem

Under seleksjonen til FN-tjenesten ble blodtrykket mitt målt til 180/115.

Dette er ikke et normalt blodtrykk.

Det er et blodtrykk som i medisinsk sammenheng regnes som alvorlig forhøyet og forbundet med betydelig risiko for hjerte- og karskader.

Likevel ble jeg godkjent.

Ingen stoppet prosessen.

Ingen sørget for videre medisinsk vurdering.

Ingen satte i gang forebyggende behandling.

Jeg ble sendt ut i tjeneste.

Forsvaret valgte å overse det som burde vært et klart medisinsk varselsignal.

En livsfarlig risiko ingen tok på alvor

Det høye blodtrykket innebar en dramatisk økt risiko for alvorlige komplikasjoner.

Senere fikk jeg vite at risikoen for hjerneslag allerede i ung alder kunne være økt med så mye som 50 prosent når slike tilstander ikke behandles.

Dette var ikke en bagatell.

Det var en varsellampe.

En medisinsk tilstand som kunne vært oppdaget, behandlet og fulgt opp.

Med riktig forebyggende behandling kunne risikoen vært kraftig redusert.

Kanskje eliminert.

Men ingen gjorde noe.

Hjerneslaget som endret alt

Etter hjemkomst kom det som skulle forandre livet mitt for alltid.

Jeg ble rammet av et alvorlig hjerneslag.

På et øyeblikk forsvant livet slik jeg kjente det.

Kroppen fungerte ikke lenger som før.

Helsen ble aldri den samme.

Det som for andre mennesker er en selvfølge – arbeid, frihet, økonomisk trygghet, fremtidsplaner – begynte å falle fra hverandre.

Man mister ikke bare fysisk helse etter et alvorlig hjerneslag.

Man mister deler av identiteten sin.

Selvstendigheten.

Tryggheten.

Verdigheten.

Da staten sviktet igjen

Det mest ufattelige kom etterpå.

Da jeg forsøkte å få saken vurdert og få ansvar plassert, møtte jeg ikke hjelp.

Jeg møtte fornektelse.

Til tross for dokumentasjon på at alvorlige feil ble begått under selekteringen, nekter Forsvaret å erkjenne ansvar.

Ingen feil, sier de.

Ingen konsekvenser.

Ingen ansvarlige.

Til tross for at liv og helse ble satt i fare.

Til tross for dokumenterte lovbrudd.

Det som startet som en medisinsk unnlatelse, utviklet seg til et liv ødelagt av systemsvikt.

Prisen jeg betaler i dag

Konsekvensene er enorme.

Jeg lever i dag som 100 prosent ufør.

Min arbeidskarriere ble revet bort.

Min økonomiske fremtid ble knust.

Tapene gjennom årene utgjør rundt 24 millioner kroner.

Men penger er bare en liten del av historien.

Det største tapet er livet jeg aldri fikk leve.

Fremtiden som ble tatt fra meg.

Mulighetene som forsvant.

Alt dette fordi noen unnlot å gjøre det loven pålegger dem:

Å beskytte menneskers liv og helse.

Kunsten ble min måte å overleve på

Når systemet svikter deg, må man finne andre måter å kjempe videre på.

For meg ble kunsten redningen.

Jeg begynte å skape.

Gjennom akrylmaling, arbeid med epoxy, skulpturer og kunst inspirert av havet og livet, forsøker jeg å bygge noe opp igjen av det som ble ødelagt.

Kunsten er ikke bare kreativ utfoldelse.

Den er terapi.

Den er overlevelse.

Den er min måte å fortsette når kroppen og livet ikke lenger fungerer slik det en gang gjorde.

Gjennom å selge kunsten min prøver jeg å skape økonomisk grunnlag for å kunne leve videre.

Ikke fordi jeg ønsker luksus.

Men fordi jeg kjemper for å overleve i et liv jeg aldri skulle vært tvunget inn i.

Dette handler ikke bare om meg

Min historie handler ikke bare om én mann som ble syk.

Dette handler om et større spørsmål.

Hva skjer når myndigheter og offentlige institusjoner bryter lover som er laget for å beskytte mennesker?

Hva skjer når staten selv nekter å ta ansvar for konsekvensene?

Hvor mange andre kan ha opplevd det samme?

Ingen skal stå over loven.

Heller ikke Forsvaret.

Når liv og helse settes i fare gjennom dokumenterte lovbrudd, må noen holdes ansvarlige.

Jeg nekter å tie

Jeg kjemper fortsatt.

Hver dag.

For rettferdighet.

For sannheten.

For ansvarliggjøring.

Men også for å overleve økonomisk og menneskelig.

Jeg ønsker at historien min skal bli hørt fordi dette aldri burde skjedd.

Det handler om mer enn min egen skjebne.

Det handler om prinsippet om at liv og helse alltid skal komme først.

Og det handler om at ingen mennesker skal oppleve å få livet sitt ødelagt fordi systemer som skal beskytte oss velger å se en annen vei.

En oppfordring

Forsvaret begikk handlinger som fikk katastrofale konsekvenser for mitt liv.

Dokumentasjonen eksisterer.

Spørsmålet er enkelt:

Bør myndighetene og Økokrim gripe inn når offentlige institusjoner bryter loven og setter menneskers liv og helse i fare?

Jeg mener svaret er ja.

Ingen skal stå over loven.

Dette er ikke bare min historie.
Det handler om liv.
Det handler om helse.
Det handler om ansvar.

Liv og helse skal alltid komme først.